Forslått, men lykkelig

I går var vi med Sean og så Gogol Bordello i Bristol. Hadde egentlig planlagt å ha med meg kameraet inn, men i ettertid er jeg glad jeg lot det ligge i bilen. Det var litt synd at jeg ikke fikk tatt bilde av den store folkemengden (billettene var helt utsolgt), da jeg tok vokalisten, Eugene, i hånda eller da han kasta vin utover publikum, men jeg får lagre minnene godt mentalt. Jeg sto helt foran inntil gjerdet, og ble derfor mildt sagt ofte klemt i mot dette. De første gangene synes jeg det var litt ubehagelig, men etterhvert som jeg ble mer vandt til det slappet jeg mer av, og storkoste meg med hyling allsang og dansing (?) på alle sangene. Mye til dans ble det forsåvidt ikke, men ukontrollert hopping kanskje. I dag kan jeg nesten ikke sette ned hendene, for jeg er ganske blå oppover armene og knærne har små sår, men likevel er jeg strålende fornøyd, for det var en helt utrolig konsert! Jeg lurer på hvordan Gogol Bordello klarer å levere så  ca hver dag når de spiller konserter. Det er for meg en gåte...

Jeg tok noen bilder på vei til Bristol, men det er litt begrensa hvor mye spennende det er å ta bilde av langs motorveien.

Før avreise 

Her stoppa vi for en tissepause og jeg gikk bak de buskene, hvor jeg tenkte "huff, håper jeg ikke finner et lik her nå". Et lik fant jeg ikke, men jeg fant en død råtnende hund. Huff.... Ikke morsomt.

Jeg vil ikke en gang skrive på norsk hvor mye dette er, men det er mye. Han kjørte bare sånn ei stund.

Fantastisk fint vær!

Forslåtte knær

Armene mine ser sånn ut

Jeg fant et bilde fra konserten på nettet. Jeg sto helt foran!