Jeg har kjøpt meg briller! De var ikke særlig dyre - 70 pund fra en nettbutikk for to par. Hva er grunnen til at jeg plutselig har innsett at briller er helt nødvendig, lurer vel du?
Jo, her for ca en uke siden satt jeg på toget på vei hjem til Southampton. På vei hjem begynte det å klø noe helt fryktelig i øynene, det sved og brant. Jeg innså at jeg ikke holdt ut lenger, og at linsene måtte ut, så fikk jeg bare famle meg hjem i blinde.
Det jeg ikke hadde tenkt over var at synet mitt er så dårlig (- 4.00) at jeg ikke kom til å få til å lese skilt eller å se hva som befant seg utenfor togvinduet. Etter langt og lenge syntes jeg at jeg hørte at dama på høytaleren sa "Next station is Southampton Central.", så jeg reiste meg opp og tok på meg jakka og begynte å gå mot utgangen.
Da sto jeg der på perongen og lurte på hvilket spor dette var, for det så ikke så kjent ut. Rett foran meg hang det et stort skilt. Jeg myste i noen sekunder før jeg innså at det sto "Fratton", en plass jeg ikke en gang hadde hørt om før. Idet jeg fløy som en fugl tilbake inn i togvogna, hørte jeg stemmen på høytaleren si "Welcome aboard this train to Portsmouth Harbour. Next stop is Portsmouth Harbour". Jeg tok sats og hoppet ut igjen før dørene ble lukka. Så sto jeg altså der da - på en togstasjon i Portsmouth, nesten blind og med 80 pence i lommeboka.
Jeg hoppet på et nytt tog som kom forbi, selv om jeg mest sannsynlig ikke hadde gyldig billett. Konduktøren så på billetten min, men kanskje ikke nøye nok. Selv lot jeg som ingenting. Etter 45 minutt med mysing var jeg endelig framme i Southampton. Noe av det første jeg gjorde etter jeg kom hjem var altså å gå på ei nettside og kjøpe meg et par briller (kjøp et par og få med et annet gratis) jeg kan ha på når jeg er hjemme. De ser altså slik ut:
Jo, her for ca en uke siden satt jeg på toget på vei hjem til Southampton. På vei hjem begynte det å klø noe helt fryktelig i øynene, det sved og brant. Jeg innså at jeg ikke holdt ut lenger, og at linsene måtte ut, så fikk jeg bare famle meg hjem i blinde.
Det jeg ikke hadde tenkt over var at synet mitt er så dårlig (- 4.00) at jeg ikke kom til å få til å lese skilt eller å se hva som befant seg utenfor togvinduet. Etter langt og lenge syntes jeg at jeg hørte at dama på høytaleren sa "Next station is Southampton Central.", så jeg reiste meg opp og tok på meg jakka og begynte å gå mot utgangen.
Da sto jeg der på perongen og lurte på hvilket spor dette var, for det så ikke så kjent ut. Rett foran meg hang det et stort skilt. Jeg myste i noen sekunder før jeg innså at det sto "Fratton", en plass jeg ikke en gang hadde hørt om før. Idet jeg fløy som en fugl tilbake inn i togvogna, hørte jeg stemmen på høytaleren si "Welcome aboard this train to Portsmouth Harbour. Next stop is Portsmouth Harbour". Jeg tok sats og hoppet ut igjen før dørene ble lukka. Så sto jeg altså der da - på en togstasjon i Portsmouth, nesten blind og med 80 pence i lommeboka.
Jeg hoppet på et nytt tog som kom forbi, selv om jeg mest sannsynlig ikke hadde gyldig billett. Konduktøren så på billetten min, men kanskje ikke nøye nok. Selv lot jeg som ingenting. Etter 45 minutt med mysing var jeg endelig framme i Southampton. Noe av det første jeg gjorde etter jeg kom hjem var altså å gå på ei nettside og kjøpe meg et par briller (kjøp et par og få med et annet gratis) jeg kan ha på når jeg er hjemme. De ser altså slik ut:
