For ett år siden

Satt jeg hjemme i Norge, og var veldig usikker på valget jeg holdt på å ta. Markus var fremdeles fast bestemt på å fortsette å gå på HINT ved Levanger, og jeg var klar til å reise fra familie, venner og kjæreste.

Heldigvis - og mot alle odds - fikk Markus skoleplass ved musikkutdanninga i juni. I England tar de inn studenter helt fra februar og til det fylles opp, og de har en egen kvote for internasjonale studenter. Ettersom det fremdeles var noen ledige plasser på den internasjonale kvoten, fikk han plassen.

Nå sitter jeg her i leiligheten vår i Southampton, og skal snart begynne å forberede hjemreise. Jeg angrer ikke et sekund på valget jeg tok om å ta bachelorgraden min her. Selv om England ikke er så langt unna Norge, geografisk og kulturelt, er det noen forskjeller. Maten, håndhygiene (kremt), prisene, synet på alkohol og "small talk" er noe av dette.

Bortsett fra at jeg er litt irritert fordi universitetet bare har et øvingsrom for band, kunne jeg ikke vært mer fornøyd. Det er veldig personlig (foreleserne bryr seg om hvem du er og hva du heter), bra strukturert, masse spennende fag å velge i og mange forelesere i verdensklasse. Fiolinlæreren min er fantastisk flink og jeg mener at jeg har hatt en -veldig- bratt læringskurve siden jeg kom hit. Hun underviser også ved Oxford samt King's college i London og jeg føler meg veldig priviligert som får ha henne som lærer. Hun fortalte meg dessuten at University of Southampton er det universitetet i England som bruker mest penger på enkeltundervisning. Jeg har faktisk en hel klokketime fiolinundervisning i uka.

I tillegg har vi to timer annenhver uke med en veldig flink cellist. I de timene lærer vi mye om hvordan instrumentene faktisk fungerer og hvordan man får best mulig klang. Markus virker også som han er veldig fornøyd med sanglæreren sin. Hun har faktisk jobbet med Freddy Mercury - hvor tøft er ikke det?

Mine engelskferdigheter har selvsagt også blitt ca. hundre ganger bedre etter jeg flytta hit. I starten gikk det veldig tregt å skrive oppgaver på engelsk (i akademisk skrivestil), men nå går det både bedre og raskere. Til å begynne med tenkte jeg ofte på norsk når jeg pratet engelsk, men det gjør jeg aldri mer. Ofte tenker jeg på engelsk til og med når jeg er alene, men da er det helst dersom jeg ligger i halvsøvne/er full.

Jeg føler meg mye mer velkommen her enn det jeg ofte har følt i Norge. Mange jeg møter er ofte vennligere og kanskje mer inkluderende. Og selv om alkohollovgivinga i Norge er sunn og bra, må jeg si at jeg elsker friheten av å kunne kjøpe ei flaske vin i en butikk etter klokka 20, eller klokka 18 på en lørdag. Samt bare gå å handle i en butikk på en søndag, istedet for å kjøre byen rundt og lete etter en Bunnpris. Matprisene og støtta vi får fra Lånekassen gjør også at vi kan leve normalt her uten jobb. Vi har råd til å spise sunn og god mat, selv som studenter!

Etter jeg fikk ordna slik at skolepengene mine for de to neste årene blir 15.000, har jeg ingenting å utsette på studietida mi her! Universitetsområdet er også utrolig fint. Et lite minus er mange av bygningene, som ser ut som de tilhører Sovjetunionen, men hva gjør vel det når universitetet ligger i en eneste stor park! Det er forresten ikke alle bygningene, men de jeg holder til i. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til neste år!